Hvor ble det av meg?
- Refleksjoner rundt identitet og sykdom

Hvem er jeg nå? Det var identitetskrisen jeg skled inn i etter å ha blitt alvorlig syk. Og jeg er ikke alene. Gjennom årene har jeg snakket med mange mennesker som har en svak følelse av idenitet fordi sykdommen de har fått spiser opp så mye av funksjonsnivået at identitet blir noe som “var” fremfor noe som “er”.

"Jeg pleide å være.."

 “Jeg pleide å trene masse og var ganske sporty. Jeg var sykepleierstudent, fordi jeg ønsket å hjelpe andre. Jeg var mye med venner, og pleide å være veldig sosial. Jeg hadde SÅ mye energi!” 

Hvem er vi når vi ikke klarer å gjøre tingene vi pleide å gjøre? Være student. Jobbe innenfor yrket vi elsker. Være den vennen vi ønsker å være. Eller sønnen/datteren, søsteren eller broren. Holde på med sporten vi liker. Bruke fritiden på tingene som fyller hjertet vårt med mening? 

Hvem er vi når alt ble veldig annerledes enn slik vi så for oss?

Mange går gjennom livet uten å tenke mye på egen identitet.  Men blir man kronisk syk og får lavere funksjonsnivå, vil tapet av identitet kunne bli en sorg man lever med. “Den jeg pleide å være”, blir idealet man ikke når opp til lengre.  Og hvem man er nå, føles som en skygge av hvem man vil være, og hvem man pleide å være. Og vi mennesker har behov for å bli sett for hvem vi er. Det kan føles som andre ikke blir helt kjent med oss, eller vi er redde for at relasjoner ikke vil tåle sykdommen fordi vi ikke klarer “være den vi var”.

Identitetskrise - En vanlig effekt av å bli kronisk syk?

Mange jeg snakker med som har blitt kronisk eller langvarig syke, sier at de i større eller mindre grad har opplevd tap av identitetsfølelse. For en del kan graden avhenge av hvor stort funksjonstapet er, og hvor mye sykdommen påvirker jobb, fritid og relasjoner. Jeg vil at vi sammen skal prøve å forstå hvorfor dette skjer, før vi ser på ting vi kan gjøre for å forbedre den. 

Når valgene man må ta av hensyn til helsen, går på bekostning med valgene man egentlig VIL og ønsker å ta, så kan det bli en intern konflikt. Man vil si ja til å bli med på vennekveld, men fordi man er i dårlig form den dagen, må man si nei. En del opplever også at fritidsaktiviteter kan bli for krevende med lavere funksjonsnivå, som igjen gjør at de må gi seg med aktiviteter de føler er definerende for hvem de er som mennesker. Hvem vi er i relasjonene våre, er en stor del av vår sosiale identitet. Det gjelder også hvem vi er når vi er i grupper med andre mennesker, som på jobb, eller hvem vi er i samfunnssammenheng. Hvis vi ikke lengre kan jobbe, kan følelsen av å bidra til fellesskapet bli påvirket negativt. Det har ikke noe å si hvor mye vi gjerne VIL jobbe, men vi føler at vi blir noen vi ikke er ved å ikke gjøre det. Kanskje blir du avhengig av hjelp fra andre, mer enn du selv klarer å hjelpe andre. Eller kanskje du prøver å be om hjelp, men ikke føler du får det, og det gjør noe med selvfølelsen din. Kanskje føler du at ingen forstår hvem du er lengre, fordi de ikke får noen knagger å henge identiteten din på. Særlig i møte med nye mennesker. For let´s be real. Det første vi spør hverandre om er ofte: “Hva jobber du med da?” for å prøve å plassere hverandre. Jeg utfordrer dere alle til å begynne å spørre: “Hva brenner du for?” i stedet for. Eller “Hva liker du å gjøre?”

La oss kalle det en identitetskonflikt og bruke meg selv som eksempel. Jeg sa nei til sosiale ting jeg virkelig hadde lyst til av hensyn til helsen. Da følte jeg meg mindre som meg selv, for “friske Jenny” ville sagt JA! Trosset jeg helsen og sa JA av likevel, følte meg mer som meg selv en liten stund så lenge energilageret rakk, men kanskje ikke helt. For jeg var kanskje egentlig ikke i form til å være sosial og var der til tross for smerter og symptomer, og følte meg derfor ikke som meg selv av likevel. Og så fikk det konsekvenser i etterkant og jeg følte meg mindre som meg selv i flere dager på grunn av symptomoppbluss og dager bundet til sofaen. 

Uansett hva jeg valgte, følte jeg at det ikke stemte med hvem jeg er.  For jeg er ikke sykdommen min. Og ville valgt og følt meg veldig annerledes om jeg var frisk. Selv med et lavere funksjonsnivå så er vi veldig oss selv på innsiden. Vi vet hva vi vil, og hadde gjort om helsen spilte på lag. Spør en kroniker hva h*n hadde gjort i morgen om man fikk være frisk for en dag!

Hva kan vi gjøre for å styrke identitetsfølelsen til tross for situasjonen?

Først og fremst, tror jeg det er viktig at vi anerkjenner at identitetsfølelsen har blitt påvirket av funksjonstapet. Og jobber med å akseptere det. Om du synes aksept er vanskelig, så prøv å aksepter dagen i dag som den er. Eller prøve å akseptere dette øyeblikket slik det er akkurat nå. Dette kan ta tid, så vær tålmodig og snill med deg selv. Litt gjør mye. Aksepterer du at noe er som det er, akkurat nå, så gir du ikke opp håpet om at dette vil endre seg i fremtiden. Du gir deg selv der i mot litt ro i øyeblikket. Og vet du? Det er deg vel unt. Å leve med sykdom er heftige saker! Gi deg selv ro i hjertet.

En av de viktigste hjelpemidlene jeg selv brukte for å jobbe frem litt identitetsfølelse da jeg var alvorlig syk, var å være bevisst meg selv og prøvde å finne ting som var “typisk meg”. Det høres kanskje rart ut, men jeg begynte å lete litt i det små. Hvordan snakket jeg med samboeren min? Tullet jeg? DER var det litt Jenny! Tyyypisk Jenny. Hva ser jeg på på TV? Det er SÅ Jenny å se på det. Hva drikker jeg? (Hadde en fryktelig ille Solo-periode på det sykeste). Solo er gul. Solo er glad og sprudlende, akkurat som meg! Jeg begynte å se på hvordan jeg jobbet med å tilpasse meg helsen min. Jeg er tilpasningsdyktig og sta! Seiiig! De gangene jeg kom meg ut hjemmefra, la jeg merke til hvordan jeg følte meg mens jeg gikk tur. Typisk meg å føle meg amaaazing og takknemlig når jeg er ute av huset, og flire av at jeg går med staver og legge merke til alle små ting som skjer rundt meg. Typisk meg å smile til menneskene jeg møter, eller hilse på hunder og katter. Typisk meg å strååle i rullestolen, fordi det er så digg å kjenne solen. Typisk meg å like å komme meg ut, uansett vær. Pøsregn? MAGISK!

Å legge merke til de små tingene i ens personlighet, kan hjelpe oss å forstå at vi er mer enn yrket vårt. At vi er mer enn hvem vi er i relasjonene våre. Mer enn alt vi trodde var oss. Hva liker du å lære om?  Hva brenner du for? Hvem er forbildet ditt? Og hvorfor? Hvem du er, er mye. Når vi kanskje ikke kan dra de store linjene lengre, er det fint å øve på å dra de små. Ved å være bevisst, har du kanskje over tid fått flere knagger å henge hvem du er på enn du noen gang hadde mens du var frisk. For du ser at det er mer som utgjør mennesket deg enn du trodde og tenkte i førsteomgang. Kanskje skal man fokusere bittelitt på dette over tid, og kanskje føler man det løsner litt etter hvert? Kanskje sitter du igjen med en følelse av at: “Jeg vet jeg ikke klarer å leve slik jeg gjorde som frisk, men jeg er fortsatt verdifull og viktig. Jeg er fortsatt mye meg, bare i en helt annen situasjon. Og de små tingene som gjør meg til meg? De kan ingen sykdom ta fra meg.” 

Kanskje må vi huske på at hvem vi er, handler mindre om hva vi gjør, og mer om hvem vi føler oss som. Hvem vi føler oss som, kan vi jobbe med.  

Det finnes ingen fasit

Vi er alle ulike, og trenger ulike tilnærminger til ulike utfordringer. Derfor er det også viktig å bli kjent med seg selv i en ny situasjon. Hvem er Jenny når hun har en kronisk sykdom? Hvilke sider kommer frem, på godt og vondt? Husk å legg mest fokus på de gode sidene. La observasjonen din være konstruktiv og ladet med kjærlighet og forståelse for situasjonen og deg selv.. Kanskje er du mer utholdende og seig enn du trodde du kunne være i en slik situasjon. Kanskje har du blitt mer empatisk ovenfor andre som sliter med helsen og har blitt en bedre lytter. Kanskje er du flinkere til å snakke om hvordan du har det? Kanskje har du sett noen nye sider av deg selv du ikke visste var der. Sider du kan være stolt av. En ting jeg lærte om meg selv, var at jeg var mye mer sta enn jeg noen gang kunne våget drømme om, og har blitt enda tryggere på at jeg kan møte motgang i livet med selvtillit og være konstruktiv og løsningsorientert. Jeg lærte meg selv å kjenne i motgang. Jeg er tilpasningsdyktig og skifter fokus lynraskt om det trengs. Og jeg jobbet med å finne gode mestringsstrategier og skape en bedre hverdag ut i fra den nye informasjonen jeg hadde fått om meg selv ved å samle de små trådene. Hvordan kan jeg øke min livskvalitet, om helsen min ikke endrer seg på lenge? Hva kan JEG påvirke ut i fra hva jeg vet om meg selv? Litt gjør mye. Ikke tenk for stort på det. Hva er den minste tingen du kan gjøre nå i dag, som er mulig med dagens form, for at du skal få en litt bedre dag? Et litt bedre øyeblikk? Kanskje trenger du å føle på vanskelige følelser. Kanskje trenger du å lage deg en god kopp med te og sette deg i solveggen. Kanskje trenger du å ringe en venn. Kanskje trenger du å meditere litt og tømme hodet. 

En ting jeg kan love deg, er at hvem du var før du ble syk, fremdeles finnes inne i deg. Den personen er og blir ikke borte. Og sjansen er stor for at relasjonene dine fremdeles ser disse sidene av deg, selv om du ikke alltid føler deg som deg selv. Du må kanskje leve annerledes på grunn av en faktor som er utenfor din kontroll. Du vil kanskje endre deg fordi det du går gjennom gir deg nye perspektiver og erfaringer. Kanskje vil du få noen dårlige sider. Det er også helt normalt at disse kan komme frem i nye, utfordrende situasjoner. Kanskje vil du få nye, gode. Men du er fremdeles deg. For uansett hvor mye du utvikler deg, eller dine omstendigheter endrer seg, så er du alltid deg.

Men ikke glem: Jobb med å være raus og tålmodig med deg selv. Gi deg selv omsorgen du ville gitt en venn i dine sko. Hva trenger du for å ha det litt bedre? Om å jobbe med identitet er en av de tingene du føler du trenger, så håper jeg du fikk noen tips her. Og du er alltid velkommen i DM´s min om du ønsker å snakke med noen om identitet.